I 20 år har Morten Ørbeck vært Mister Østlandsforskning – som forsker, forskningsleder, motoren bak Hamarkontoret og som direktør i to perioder. I dag er kapittelet slutt og nå begynner han som dekan ved Høgskolen i Hedmark på Hamar.
Kontoret i den gule bygningen i Skolegata på Hamar skal ryddes. Kolleger tar over forskningsprosjektene. E-postadressen, som har vært den sammen i 20 år, må likevel få leve litt til. «Tenk hvor mange steder i verden adressen ligger. Den får jeg aldri oppdatert.»
Morten Ørbeck er nok ikke en sentimental type. Men på den offisielt siste dagen på jobben i Østlandsforskning (ØF) må han få lov å se litt tilbake. Han har loset organisasjonen gjennom tunge økonomiske tider og vært med på omstruktureringen fra stiftelsen til AS. Ikke minst jobbet han med etterslepet av brannen som i 2007 la lokalene på Lillehammer i aske. «Det høres rart ut, men brannen førte også mye bra med seg. Den satt i gang den interne dugnadsånden. 19 timer etterpå var vi i drift igjen. Og de nye lokalene i Storgata ble jo en utrolig bra nødløsning når vi først måtte forlate Storhove.»
«Det er nettopp det sterke kollektivet som gjør ØF unikt», tror Ørbeck. «Jo mer jeg hører om andre akademiske miljøer, jo
mer tror jeg ØF er veldig spesiell. Vi lever i et skjebnefellesskap og er summen av hverandre. En for alle, alle for en. Dette er vel det nærmeste man kan komme en medarbeiderstyrt bedrift. Jeg kommer til å savne det!»
Som direktør har Ørbeck vært opptatt av å styrke den regionale forankringen til ØF. Å spille en rolle i regionens
utvikling. For han elsker klassiske regionale analyser, og ser på dem som en form for sportsjournalistikk. «Det er som å sette opp resultatlister. For eksempel om næringslivet eller befolkningsutviklingen. Og så kan en forsker, i likhet med en god sportsjournalist, gå bak tallene og forklare hvorfor det gikk bedre med den ene enn med den andre. Så ser vi på trender og spår om hvordan det kommer til å gå i neste kamp.»
Selv om han slutter i forskerjobben, kommer Ørbeck til å fortsette med spådommene. «Høgskolejobben er interessant fordi jeg kan i enda større grad spille en rolle i regional utvikling, ikke bare studere den. Nå blir jeg mer en utøvende part.»
Med røtter og hytte på Tretten, en lang historie på Hamar og jobb på Lillehammer, kan Ørbeck ikke kalle seg en ‘ensidig’ patriot. «Jeg er innlending. Frustrert innlending kan du si.» Frustrasjonen går på Innlandets mangel på å finne et felles verdensbilde. Ørbeck har spist lunsj på Lillehammer, lest
avisa GD og snakket med kolleger. Så kommer han hjem til Hamar, spiser middag med familie og leser Hamar Arbeiderblad. Og han konkluderer med at Mjøsbyene i noen saker står milevis fra hverandre. «Vi er ikke uvenner, men ser ofte ting helt forskjellig.»
I dag begynner han på Høgskolen med et ledermøte med sine nye kollegaer og et arrangement om bærekraftig livsstil. Fysisk er den nye arbeidsplassen tohundre meter nærmere huset hans enn den gamle. Men jobben i seg selv har også en høy affeksjonsverdi. Mor og far Ørbeck er utdannet på høgskolen og har jobbet her. Lille Morten lekte på campusen, i gymsalen og gikk inn og ut rektorboligen. Fortsatt lufter han hunden i hagene rundt. Høgskolen er altså et hjem. Men å legge ØF helt bak seg er nok ikke noe han kommer til å klare. «En gang i mitt liv skal jeg skrive Østlandsforsknings historie.»