Mandagens alarmerende rapport fra FN: en million arter i verda er truet av utryddelse. NRK rapporterte etter kontakt med «fleire politikarar» at «i Noreg er omfattande hyttebygging ein av dei største trugslane» for tap av natur. Stein Lier Hansen retter skytset mot fritidsbygg i fjellområdene: «nedbygging er den største trugselen i Noreg mot naturen.» (NRK 7. mai 2019).
Voldsomt utsagn, men en viktig debatt. Det svikter i dette tilfellet med en areell forståelse av landet. Så hvilke areal beslaglegger fritidsbygg i dag og hva forventes av utviklingen?
Av Tor Arnesen, Stine Kvamme og Winfried Ellingsen
Fjellkommunene (grått areal), med nasjonalparker (hvitt) og villreinområder (oransje).
La oss snakke om 113 fjellkommuner i sør ( se figur); med 202 000 fritidsbygg og årlig tilvekst siste 10 år på om lag 3500. Mer enn 8 av 10 av disse kom i felt som har minst 100 fritidsbygg. 78 prosent ligger i skog (barskog, lauvskog og blandingsskog, inklusive fjellbjørkeskog) og 16 prosent i åpent landskap. Kun 5 prosent av fritidsbyggene er lokalisert over 1000 meter over havet, veksten siste tiår har ikke endret dette. Kun 8,8 prosent av fritidsbyggene i fjellet ligger i villreinområder i dag, ned fra 9,2 prosent i 2010.
Flere tallfakta som illustrerer fritidsboliger i utmarka lastes ned her
Det enkelte fritidsbygg skaper en privatisering og medfører arealbruk i form av veier, parkeringsplasser, grøfter og liknende. Om man legger til grunn at et ‘fritidsbyggbeslag’ er 4 mål så opptar fritidsbyggene i fjellkommunene 0,63 prosent av samlet arealet i fjellkommuner, opp fra 0,56 prosent siden 2010.
Last ned den nyeste rapporten om fritidsboliger i fjellområder her
Forventet utvikling mot 2030
Lite tilsier at tilbudssiden vil endre seg vesentlig i neste 10-årsperiode, det gjelder også etterspørselssiden. Denne er styrt av husholdningenes disponible inntekt og formue, husholdningenes kontroll over mobilitet og tidsorganisering og selve husholdningsstrukturen. Selv en svakere inntektsutvikling vil kunne kompenseres med endrede preferanser; det er i dag en trend med mindre, mer kompakte og kostnadseffektive fritidsboliger som senker innstegsprisen.
Bilbasert
Fritidsboligatferden er privatbilbasert. Selve utbyggingsstrukturen gjør det lite trolig at mobilitet til og fra fritidsbolig løses på annen måte i noe omfang. Derimot forventes at dagens mobilitet med privatbil i økende grad må løses med andre energibærere enn fossilt brensel. Denne prosessen er allerede i gang, ikke minst i byene som hvor nettopp fritidsbolighusholdningene i fjellet kommer fra.
Siden 80-tallet har antallet husholdninger vokst raskere enn fritidsbygg, og tendensen er at yngre husholdninger med og uten barn, par og single, kommer inn i markedet i større omfang. Det kan med rimelig grad av sikkerhet antas at etterspørsel neste tiår stopper opp fordi det er for få husholdninger som etterspør.
Snøsikkerthet
En fjerde faktor er klimautviklingen. Hvilken effekt denne på sikt kan ha på etterspørsel etter fritidsboliger er vanskelig å vurdere. For fjellet er snøsikkerhet viktig. Utviklingen kan like gjerne virke til fordel for fjellet. Kystnære område rammes sterkere enn fjellområdene hvor fritidsboligene er lokalisert. Fjellrekreasjon dreier seg heller ikke kun om snø; barmarksesongen er i en rekke områder like viktig som snøsesongen. Fram mot 2030 vil klimahensyn og politiske grep antakelig ha liten effekt på tilbud og etterspørsel i fjellområdet.
Lokalisering av fritidsboliger
Med slike forutsetninger er prognosen cirka 40 000 nye fritidsbygg i fjellkommuner i perioden fram mot 2030. Og lokaliseringen av disse? I perioden 2010 til 2018 fordelte veksten seg i all hovedsak på større allerede etablerte fritidsbyggområder. Også veksten i perioden 2018 til 2031 forventes i henhold til denne modellen å komme i mye av de samme områdene.
Nedbygging av utmarka?
Man skal se fanden på flat mark for å mene at fritidsbyggene per i dag eller fram mot 2030 representerer en nedbygging av utmarka. Men det er viktige poeng i diskusjonen om nedbygging. Utviklingen de senere tiår har gått i klar retning av fritidsbygg bygges i felt og hvor feltene samles i større områder. Dette er en arealeffektiv utbygging.
Et større problem er en lite arealeffektiv spredt utbygging av fritidsboliger. Dette er vel «den gamle hyttekulturen» modell som tidvis blir gjenstand for romantisering. Deres samlede arealbruk er like stor som fritidsboligfeltene til sammen. Nå kan enkeltstående spredte hytter rent visuelt gli mer inn i terrenget og følgelig neppe påvirke opplevelsesverdien i særlig grad, men det er kun en trøst for øyet. Disse utgjør i dag 40 prosent av fritidsboligbestanden i fjellområdet, og er redusert fra 45 prosent i 2010.
Konklusjonen blir: Fra et arealperspektiv raserer ikke fritidsboligutviklingen norsk natur. Utviklingen forløper med arealeffektivitet hvor etablerte områder tar det meste av veksten. Og, kommunene har stort sett håndtert utbyggingspresset med krav om nettopp arealeffektiv utnyttelse.