De første trendene i retning fritidsboligutvikling i fjellområdene ble observert av det såkalte fjellplanteamet allerede medio 60-tallet, og SSB gjorde ved inngangen til 70-tallet en første undersøkelse dedikert til nettopp fritidshus.  Regjeringens langtidsprogram for perioden  I 1978 – 1981 hadde som uttalt målsetning at det skulle bli lettere å få bygd hytter, slik at langt flere enn i dag kan få adgang til hytte. I 1981 leverte så det såkalte «hytteutvalget» første (og foreløpig eneste) offentlige utredning om hytter og fritidshus.

Vi kan merke oss at utvalget hadde som mandat å «gjennomgå lovgiving og regelverk om hytter for å vurdere mulighetene for ytterligere forenklinger som kan bidra til en raskere og mer smidige behandling av hyttesaker». Allerede på det tidspunktet fant utvalget det nødvendig «å måtte utvide begrepet hytte til fritidshus, som er mer i samsvar med det tema utvalget er bedt om å utrede». Det er også verd å merke seg at tema som mulige konflikter som med annen bruk og vern av natur, økonomiske virkninger, krav til renovasjon, vann og avløp, og medbestemmelse for fritidsboligeiere også tilhørte mandatet. Dette er forhold som ikke minst på 2000-tallet i økende omfang er aktualisert som konfliktflater mot fritidsboligutviklingen. Ved publikasjon av utredningen var det 290 000 fritidshus i Norge. Utvalget konkluderte med at det forelå «et udekket behov for nye fritidshus til minst 80 000». Tar man utgangspunkt i den faktiske utviklingen av fritidsboliger siden utvalget la fram sin prognose, ser vi at de ikke har overvurdert kraften i den trenden og de behov de adresserte. I dag, 40 år senere, har vi om lag 480 000 fritidshus, om vi inkludere boliger og våningshus benyttet som fritidsbolig. 

Hør Tor Arnesen fortelle om fritidsboligfenomenet i dette intervju med EKKO på P2.

Ikke et særnorsk fenomen, men…

Det er også viktig å merke seg at fritidsboligutviklingen som sådan ikke er et særnorsk fenomen, selv om den konkrete kulturelle bakgrunnen nok kan variere mellom land og områder. I mange land gjenfinnes de samme røttene til fritidsboligutviklingen. Flere trekk er dermed felles, men med variasjoner.  

Et påfallende og karakteristisk trekk ved fritidsboligutviklingen i fjellområdet i Norge er at fritidsboligområdene ligger romlig adskilt fra tettstedene. For så vidt kan man finne liknende trekk i for eksempel alpeområdene, men da er fritidsboligområdene gjerne utviklet rundt store alpindestinasjoner og med vesentlig tyngre innslag av kommersielle overnattingsbedrifter sammen med private enheter. Vi finner noen slike områder i norske fjell, som Trysil, Kvitfjell, Hafjell, Skei og Hemsedal, men mer påfallende er det noe at fritidsboligstrukturen i fjellområdet er spredt på mange områder. En forklaring leder kanskje i retning av seterkulturen og DNT-kulturen i samvirke. I Norge har seterkulturen i flere områder vært et utgangspunkt for fritidsbruk, som i Valdres hvor det er et fremtredende trekk, og det samme gjelder Ringsakerfjellet og Venabygdsfjellet. Dette sammen med den tradisjonen DNT er eksponent for, kan man tro er en viktig impuls for en utvikling av den typen vi har hatt i Norge.  

I nabolandet Sverige har torpkulturen overlevd som en fritidsboligkultur. Liknende utvikling har vi sett som en følge av kontraksjonen i landbruksnæringene i flere land, som Spania, Portugal, Sveits, Italia for å nevne noen. Men i slike sammenhenger er selve uttrykket og lokaliseringen preget av den konkrete strukturen i disse næringene i de enkelte landene. 

Den høye standarden på nyere norske fritidsboliger gjør at vi bruker dem hele året og det neppe er snakk om ‘hytter’ lenger.

Referansene til teksten på denne siden finner du her 

Norgeskart med røde prikker som er tettsteder og byer, grønne prikker som er hytter

Fritidsboligområdene i fjellområdet i Norge ligger adskilt fra tettstedene.