Den mest sentrale aktøren for å utforme en lokal policy er kommunen og det mest sentrale dokumentet i så måte er kommuneplanens samfunnsdel. Det skal så gi grunnlag for arealdelen som ett virkemiddel til å nå målene.
Velvin og Kvikstad (2013) har undersøkt momenter som kan bidra til en bærekraftig hytteutvikling som gir varige arbeidsplasser og styrker bosettingene. Casen er Sigdal kommune og data inkluderer en survey til hytteeiere i Sigdal kommune. Det kan gjennomføres tiltak på ulike nivå: Tiltak for å øke bruksfrekvensen inkluderer bedre veier til hytteområdene og innen disse, og så for å redusere reisetid. Økt standard vil øke bruken. Oppkjørte skiløyper og merka stier er viktig, sammen med mulighet for stillhet og ivaretakelse av landskapet. Andre tiltak er å øke tilbudet av tjenester overfor hytteeiere. Det er viktig at kommunen har en bevisst hyttepolitikk, hvilket inkluderer at kommunen allerede på planstadiet bør sørge for at hytter legges nær eksisterende handelssentrum. Hytter bør ikke «spres rundt i hele kommunen». Det anbefales en fortetting slik at det kan tilrettelegges for VAR. Dette gir en miljømessig profil, lavere kostnader og ikke minst at en ivaretar mulighet for aktivitet i et «naturskjønt landskap», som er den viktigste kvaliteten ved hyttebruk. Riktige tiltak i reguleringsplaner vil bidra til en lokal bærekraft i de ulike dimensjoner av begrepet.
Overvåg og Teigen (2017) har i rapporten «Fritidsboliger og lokal verdiskaping – tiltak og strategier» analysert mulige strategier for noen fjellkommuner i Gudbrandsdalen, men det er ingen analyse av faktiske strategier og tiltak. Bare 6 av 28 aktuelle kommuner i Innlandet har formulert en hyttepolitikk i kommuneplanens samfunnsdel.
Ellingsen og Arnesen (2018a) beskriver hvordan Ringebu og Lesja adresserer plan- og forvaltningsutfordringene knyttet til fritidsboligutviklingen. Det gjelder fra utforming av enkeltbygg som en kommunal plan- og reguleringsoppgave, til lokalisering og utforming av feltutviklinger, til interaksjon mellom agglomerasjoner av fritidsboliger og den kommunale og regionale tettstedsstrukturen for øvrig (trafikk og tilgjengelighet, tilgjengelighet til handel med varer og tjenester med mer). Ellingsen og Arnesen (2018b) tar i notatet om Fritidsbebyggelse – fra byggesak til stedsutvikling- opp hvordan kommunene i plansammenheng kan jobbe med ulike planinstrumenter og strategier for å dra nytte av muligheter og bøte på uheldige virkinger av fritidsbebyggelse.
Nilsen (2019a) sin studie av lokal og regional forvaltning av fritidsboligbebyggelse i Røyrvik framhever at manglende kompetanse og planlegging er en utfordring for planlegging av fritidsboliger. Et prinsipielt grep har vært å ta i bruk utbyggingsplaner samt å overføre mye av ansvaret for planlegging og infrastruktur til utbygger. I den forbindelse ses medvirkning som en mulighet for å øke tilfanget av kompetanse, både fra eiere av fritidsboliger og innbyggere. Dette antas også å knytte disse gruppene tettere sammen. Det anbefales også mer samarbeid med omliggende kommuner og kunnskapsmiljøer. Dette vil styrke den framtidige satsingen på fritidsboligsegmentet og turistdestinasjonsutvikling.
Nilsen (2019b) forfølger temaet ved å diskutere en mulig utvikling og hvordan natur, kultur og eksisterende tettsteder kan bidra til økt aktivitet i sommer- og vintersesongen og økt verdiskaping og næringsutvikling. Bevaring av kompetanse og økning, herunder rekruttering, av denne er viktig for å nå målene for Røyrvik.
Syssner (2018) tar med utgangspunkt i svenske forhold opp «besøksplassen», som en av de aktuelle strategier som kommuner med befolkningsnedgang kan ta i bruk i sin utvikling. Dette inkluderer satsing på reiseliv og fritidsboliger.
Skatter og avgifter
I 2007 ble det åpnet for at kommuner kunne skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, ikke bare i ‘bymessige strøk’. Dermed fikk kommunene mulighet til å også skattlegge fritidsboliger. I 2021 har 230 kommuner innført eiendomsskatt i hele kommunen. Innføring og håndheving av eiendomsskatten er et diskusjonstema i mange kommuner (Ericsson m.fl., 2011). Det ble tidlig et spørsmål om dette temaet når det gjaldt fritidsboliger. Ellingsen, Hodna og Sørheim (2010) antydet at kommuner med fritidsboliger benyttet dette i større grad enn andre kommuner. Noer (2007) ser i sin mastergradsoppgave på eiendomsskatt på hytter og konkluderer med at hytteeiere blir avkrevd eiendomsskatt uten at de formelt kan påvirke lokalpolitikken via valg. Det skaper ifølge henne splid.
Nysterud (2010) spurte om det er proporsjonalitet i forholdet skattetakster og omsetningsverdier i Kragerø i forholdet boliger – fritidsboliger. Han fant en klar tendens i datamaterialet som viser at fritidseiendommer er kommet bedre ut enn boliger i Kragerø når det kommer til skattetakst.
Fladstad og Hovland (2018) undersøkte om skatter og avgifter «veltes» over på hytteeiere via en forskjellsbehandling mellom fritidsboliger og helårsboliger. På et aggregert nivå finner de ikke grunnlag for å si at det er en forskjellsbehandling. Case studier i Krødsherad og Lillesand avdekker imidlertid at taksering og avgifter går på bekostning av hytteeiere. De påpeker også en økt skatteeksportering fra fastboende til hytteeiere og at fritidsboliger betaler høyere kommunale gebyrer enn helårsboliger. Det er uklart hvilke typer data dette bygger på.
Ellingsen og Prestegård (2018) tar i sin masteroppgave fra NHH opp spørsmålet om, «Den kommunale eiendomsskatten. – Er det forholdsmessig likhet mellom eiendomsskattetakst og omsetningsverdi på boliger og fritidsboliger, i kommuner hvor fritidsboliger utgjør en stor andel av eiendomsmarkedet?» De konkluderer at det er få konkrete eksempler på hva eierne av fritidsboliger direkte får igjen for eiendomsskatten. Eiendomsskatten blir samlet inn til en felles pott, og kommunene står fritt til å disponere inntektene. De skriver videre (s. 65):
Selv om inntektene ikke er øremerket, bidrar kommunene med tilskudd til vedlikehold og utbygging av løypenett. Kommunene argumenterte for at et økende antall fritidsboliger fører til økte kostnader innen helsesektoren, men kommunene hadde problemer med å fremlegge dokumentasjon som støttet dette utsagnet. Ut fra vår analyse kan økte helsekostnader også være et resultat av en aldrende befolkning. Vi konkluderer derfor med at eiere av fritidsboliger, gjennom eiendomsskatt, i stor grad substituerer kommunale tjenester som i hovedsak er rettet mot de fastboende.
Referansene brukt på denne siden finner du her
SIST OPPDATERT 01.06.21