I denne seksjonen der vi skal se på planlegging i tilknytning til fritidsboliger har vi valgt å avgrense oss til planlegging etter plan- og bygningsloven. Det vil si at masterplaner for destinasjoner og andre typer planer som ikke er direkte forankret i plan- og bygningsloven ikke er inkludert. Slike planer, samt besøks- og forvaltningsplaner er imidlertid et tema som bør ses nærmere på. Referanser om fylkesdelplaner/regionale planer for fjellområder med villrein finner du under bærekraft-seksjonen.
Kommunal planlegging og involvering av «hyttefolket»
Ifølge Ellingsen, Hanssen og Saglie (2010) er det territorielle prinsippet, som planlegging hviler på, under press som følge av endringer i livsstil, økt mobilitet og utstrakt bruk av fritidsboliger. Forfatterne peker på flere dilemmaer knyttet til ujevn fordeling av rettigheter og plikter for de som omtales som «fritidsbosatte». Deres empiriske undersøkelser av kommunale reguleringssaksprosesser gir et bilde av hvordan kommunene møter disse utfordringene. Resultatene viste at idealet om lokal deltagelse og medvirkning står sterkt hos både politikere og planadministrasjon, men i praksis viser det seg at medvirkningen begrenser seg til de strengt lovregulerte minimumskravene til formelle høringsrunder. De finner videre at muligheten til å bli hørt delvis er betinget av kommunenes vilje til å trekke inn fritidsbosatte i utformingen av lokal politikk, for eksempel gjennom møter eller andre tilrettelagte arenaer for direkte deltagelse. Dette skjer dog kun i begrenset grad, selv om forfatterne peker på at man nå ser tydelige endringer i retning av at kommune i økende grad ser på fritidsboligbefolkningen som en ressurs som kan trekkes inn i byggingen av lokalsamfunnet.
I Sverige har Back (2020) analysert hvordan hytteeiere som en «usynlig populasjon» som varierer over tid, og ofte er større enn den faste bosettingen, påvirker og påvirkes av kommunal planlegging. Han påpeker at de offentlige administrative systemene i utgangspunktet er bygd på prinsippet om fast bosetning og at denne «usynlig» gruppen av fritidsboende fører til en mismatch i fordelingen av skatteinntekter og i planleggingen av offentlige tjenester. Innvirkningen dette har på den enkelte fritidsboligkommune varierer og Backs funn peker på at innvirkningene henger sammen med kommunens grad av urbanitet. Dette har Ausdal (2016) sett på i sin mastergradsoppgave der hun seer på hvordan de to kommunene Mandal og Bykle forholder seg til fritidsboligbefolkningen. Hun finner at den rurale kommunen Bykle har en mer aktiv tilnærming, og ønsker å involvere fritidsboligbefolkningen i større grad enn bykommunen Mandal. Som en mulig årsaksforklaring peker Ausdal på forskjeller i både innbyggertall og næringssammensetning mellom de to kommunene. Der Mandal er en bykommune med flere faste innbyggere er Bykle en liten kommune med lave innbyggertall som er avhengig av reiselivet som er både den viktigste og raskest voksende næringen i kommunen.
Referansene brukt på denne siden finner du her
Sist oppdatert 08.11..21