I denne seksjonen tar vi for oss temaer knyttet til konsekvensutredninger og fritidsboliger, ser på lokalbefolkningens tålegrenser og hvordan fritidsboligeiere og lokalbefolkningen forholder seg til hverandre. Står de virkelig alltid i konflikt med hverandre?
Konsekvensutredninger og fritidsboliger
Konsekvensutredninger (jfr. Plan- og bygningslovens kapittel 14) er en systematisk måte for å innhente kunnskap og vurdere ex-ante mulige konsekvenser av tiltak. Slike utredninger utføres i forbindelse med bestemte typer tiltak, ofte i tilknytning til utbygging av større anlegg. De gjennomføres imidlertid også som en del av arbeidet med kommuneplanens arealdel ved at ulike typer tiltak, slik som foreslåtte byggeområder for fritidsbebyggelse, gjennomgår en systematisk analyse. Slike KU-er blir også ofte brukt som referansegrunnlag for senere vurderinger av konsekvenser knyttet til planer på reguleringsplannivå. Relevansen av dette, og hvordan det brukes i planlegging på reguleringsplannivå er i seg selv et viktig tema, bl.a. i forhold til Arnesen, Kvamme og Skjeggedals (2018) studie av sammenhengen mellom planer på ulike nivå.
KU-er kan altså potensielt ha stor betydning for planleggingen. Likevel finnes det få studier som ser på KU-er og bruken av dem i forbindelse med fritidsbebyggelse. I en masteroppgave av Heidenreich (2018) ble imidlertid bruken av naturmangfoldlovens § 8 i forbindelse med planer om nye fritidsboliger undersøkt. Paragraf § 8 dreier seg om kunnskapsgrunnlaget for offentlige beslutninger og i oppgaven konkluderes det med at det i en tredjedel av de undersøkte planene i områder uten tidligere fritidsbebyggelse mangler kunnskap om naturmangfold. Av de 16 planene i undersøkelsen er det innhentet kunnskap om naturmangfold ved konsekvensutredning for 4 av 16 planer. Konsekvensutredninger er største kilde til kunnskap om naturmangfold med 95 % av arealet som er med i undersøkelsen. I andre masteroppgaver har det blitt pekt på behovet for mer forskning på hvordan medvirkning (både fra allmennhet og ulike aktører) kan påvirke kvaliteten på en KU (Saleh, 2018).
Fritidsboliger og lokalbefolkningens tålegrenser
Syversen (2016) har i sin masteroppgave undersøkt hvordan ulike aktørgrupper (fastboende, «hyttefolk», næringsdrivende og representanter fra forvaltningen) opplever Venabygdsfjellets landskapsmessige særpreg og tålegrenser. Resultatene fra undersøkelsen viser at aktørene på Venabygdsfjellet opplever en sterk stedstilhørlighet og at de har både stor kunnskap om og et sterkt engasjement knyttet til stedet. De intervjuede aktørene er stolte av området sitt og gir ikke uttrykk for noen sterke negative holdninger til økt turisme. Det kommer dog fram at fritidsboligbyggingen og reiselivsutviklingen har satt sitt preg på landskapet på Venabygdsfjellet og det er delte meninger blant informantene om hva landskapet egentlig tåler av utbygging. Forfatteren peker på at toleransen for utbygging ser ut til å henge sammen med grad av stedstilknytning, noe som kan være et interessant team for framtidig forskning. Et annet interessant poeng Syversen (2016) trekker fram er at det kan være hensiktsmessig å forankre taus lokal kunnskap om landskapet i plandokumenter og i større grad inkludere ulike lokale aktører i utviklings- og kartleggingsprosesser.
Mangelfull inkludering av lokale interessenter, spesielt fritidsboligeiere, er også tema for en annen masteroppgave fra NMBU. Nystuen (2014) undersøkte hvordan jordskifteretten behandler hytteeiere i forbindelse med bruksordningssaker av veg etter jordskiftelovens § 2 bokstav C. Hun fant at det var ulik praksis mellom de ulike jordskiftedomstolene når det kom til involvering av fritidsboligeiere og problematiserer om en ordning der en stor og viktig brukergruppe utelates, kan sies å være i tråd med jordskiftelovens intensjoner.
Står fritidsboligeierne og lokalbefolkningen virkelig i konflikt med hverandre?
Farstad (2015) tar i sin doktorgradsavhandling opp temaet; «Hytteeierne og bygda; interesser, moral og vern av lokale ressurser». Hovedformålet med avhandlingen er å utforske både hvorfor konflikter oppstår i rurale fritidsboligkommuner, samt fravær av konflikt i slike kommuner. Funnene som presenteres i avhandlingen representerer en motvekt til den rådende forståelsen i fritidsboliglitteraturen om at fritidsboligeiere og lokalbefolkningen ofte er i konflikt med hverandre fordi de har motstridende interesser når det kommer til utviklingen av rurale områder. Isteden viser funnene at fritidsboligeiere og fastboende i all hovedsak er interessert i det samme:?De ønsker å bevare den rurale idyllen i sitt eget nærområde, men er samtidig åpne for videre utvikling i kommunen for øvrig. Det er altså snakk om det man gjerne kaller for «not in my back yard»-problematikk.
Hvem skal betale for hva?
Videre peker Farstads (2015) funn på at fritidsboligeiernes opplevde (fra lokalsamfunnets perspektiv) bidrag til lokalsamfunnet har betydning for hvorvidt fastboende unner dem en god posisjon i vertskommunen. Dersom fritidsboligene ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å imøtekomme lokalsamfunnets behov oppfattes de som en byrde. Dersom «hyttefolket» derimot ansees å tilføre vertssamfunnet ettertraktede ressurser, synes prinsippet om resiprositet å gjøre seg gjeldende og lokalbefolkningens toleranse ovenfor hytteeierne øker betraktelig.
Videre ser det ut til at lokalbefolkningens syn på fritidsboligeierne som byrde eller ressurs i stor grad avhenger av den stedlige konteksten: Lokal infrastruktur, det lokale vare- og tjenestetilbudet og fritidsboligens geografiske lokalisering. Dette fordi disse faktorene er avgjørende for fritidsboligeiernes økonomiske bidrag til lokalsamfunnet, og dermed for om lokalbefolkningen oppfatter dem som bidragsytere eller snyltere.
Avhandlingen utforsker også fritidsboligeiernes syn på hva deres egen posisjon i vertskommunen burde være og finner at fritidsboligeierne kan plasseres på en skala fra «den ydmyke» (fritidsboligeiere har ikke rett på noen privilegier) til «den belønningskrevende» (fritidsboligeierne burde ha den mest privilegerte posisjonen). Det begge disse to perspektivene har til felles er dog at de begge bygger på en oppfatning av den rurale vertskommunen som svak og avhengig av fritidsboligeierne. Dette bildet av vertskommunene så ifølge Farstad imidlertid ut til å være frikoblet fra den faktiske situasjonen vertskommunen befant seg i. Isteden virket fritidsboligeiernes forventninger til vertskommunen primært å være avhenge av den enkelte persons moralske disposisjoner, selv om Farstad finner at det er enkelte grep som kan gjøres lokalt som i større eller mindre grad kan forsterke fritidsboligeiernes eksisterende perspektiver.
Referansene brukt på denne siden finner du her
SIST OPPDATERT 08.11.21