I 1758 konstaterte futen at det ikke var korn å få kjøpt og at mange heller ikke hadde noe å kjøpe korn for. Folk hadde derfor oppsøkt ham for å få lov til å flekke bork av furutrea og blande den i mjølet. Futen ble da bekymret og gjorde amtsmannen oppmerksom på at mye god skog nå ville gå med til furumel for fattigfolk i Kvikne sokn, og i prestegjelda Vågå, Lom og Lesja.
Omkring 1890 kom det en baker til Lom. Den bakeren var det stor strid om fordi de ”framsynte” ikke ville slippe en baker inn i bygda. Det var særlig ”stugukonene” som kjøpte brød hos bakeren. Mange år senere ble det bygd nytt bakeri i Lom, men heller ikke da så de like positivt på ”kjøpkaku”: ”Det blir nok bakverk som vert vanleg brød her og naa. Her er vorte saa mykje arbeidarar som sit i ei stugu med ei kjerring som inkje kan snu ein leiv..»
Dette er smakebiter fra rapporten Østlandsforskning har skrevet om mathistorien i Gudbrandsdalen siden steinalderen.
Denne historien tar utgangspunkt i at de enkelte matprodukter utvikles i et samspill mellom landskapet og ressursgrunnlaget, samfunnsutviklingen globalt og lokalt, og enkeltpersonenes oppfinnsomhet. Vi presenterer dermed en del av den historien bak enkeltprodukter og retter fra Gudbrandsdalen, både de som spises i dag og produkter som er gått ut av bruk.
Rapporten er skrevet på oppdrag fra Gudbrandsdalsmat og finansiert av Norges Forskningsråd. Forfatterne av rapporten er Hans Olav Bråtå og Merethe Lerfald. Den kan lases ned