Fjelløl

Bruken av øl i fjellbygdene har mange fellestrekk med resten av landet. Mange av de eldre drikkeskikkene holdt seg likevel lengre der enn ellers. Bygg var det viktige ølkornet, men andre kornslag er brukt i tillegg for å gi et bedre øl. Sentrale ingredienser var einer, or og humle, mens bruken av urter synes mindre. Hovedtrekket etter Langfjellene er at mesk og vørter kokes på østsiden. I de vestnorske fjellbygdene er hovedtrekket at vørteren kokes, men ikke mesken. Råøl er registrert nord og sør av Langfjellene. I noen bygder, som Etnedal og Hemsedal, kan ølbryggingen være preget av en eldre tids bruk. Dersom en skal ha et «helnorskt» malt er Varde en seks-radsbygg som kan dyrkes i dal- og fjellbygder. Humle fra Numedal, Sykkylven, Vestre Gausdal og Vekkom i Ringebu har mest bitterhet. De mest aromatiske er fra Sør-Fron, Alvdal og Sykkylven. De humlene som scorer høyest på begge faktorene er fra Skjolden og Vestre Gausdal.